Hva museet skjulte (2025) - en anmeldelse
De som har lest 2023-utgivelsen Mennene: en historie om dating av samme format (også utgitt på Ford Forlag med Daniel Østvold som illustratør) kjenner sannsynligvis igjen (den virkelighetsbaserte?) karakteren Anne-Kristin – i den boken en godt voksen dame på 65 år, mens Hva museet skjulte er en vaskeekte «prequel». A-K er her 20 år og ser alt i alt noe yngre ut, men ikke mer enn at brillene og den konstant sure minen fra Mennene er på plass i akkurat samme positur. Ja, i hele boken er det vel kun tre ruter hvor hun smiler – først fordi hun gjør seg til overfor den faktiske morderen; og helt til slutt fordi hun er genuint glad og fornøyd – hun har endelig fått løst mysteriet!
Som i Mennene ligger mye av appellen i boken i skildringen av de mer eller mindre sære typene Anne-Kristin blir kjent med. Slik hun gang på gang slår «feil» i forsøk på å «avdekke» en form for seksuell kjemi i rom-com’en Mennene tar hun i krim-pastisjen Hva museet skjulte seg konstant i å feilaktig anklage sine (hovedsakelig) mannlige kolleger - og i ett tilfelle sjefen! - for å ha stått bak begge mordene, gjerne gjennom både lange og skråsikre redegjørelser.
Ikke at det kun er klassisk etterforskende deduksjon som ligger bak hjernebarken til Anne-Kristin. Ved ett tilfelle kunne den ene kollegaen – smørsjarmøren Freddy – ha føyet seg pent inn i rekken av tvilsomme testosteron-emner som A-K «dater» i Mennene; det er da også «hormonene» som gjør at hun trekker en (i dette tilfellet korrekt) konklusjon om at Freddy utnytter de kvinnelige besøkende på museet og nærmest har en gigolo-virksomhet på si. Ikke at han dermed sagt er en drapsmann…
Det er en nesten over-bevisst krass strek illustratør Østvold benytter – noe som også kjennetegnet hans stil i Mennene. Dette kler imidlertid den over-bevisst artikulerte pennen forfatter Strøm fører i hånd. Sammen med fargevalgene er det noe nesten barnslig i uttrykket vi får servert. Men «make no mistake» - i innhold er dette en serie for (godt) voksne. Man kan nesten si, ironisk nok, at tegneserier for barn i våre dagerbeveger seg bort fra det enkle og naivistiske som Strøm/Østvold holder i hevd, og mer mot en nesten i overkant «flink», nyansert, datagrafisk stil.
Stilen er såpass «hjemmesnekret» at det ved ett tilfelle er direkte slurv i trykken: Side 18 og 19 er faktisk helt identiske. Det er ingen nyanser eller endringer mellom de to sidene slik at man kunne ha fått en åpning til å tolke repetisjonen symbolsk; det kunne tross alt ha fungert langt på vei, hvis det kun var første bilde som var likt på hver side, som en måte å uttrykke at hovedpersonen gjentar et slags vitneprov overfor politimannen (tolket: hun er dønn ærlig i overgangen mellom tanke og tale). Men slik det er nå er dette parallell-oppslaget sannsynligvis en ren trykkfeil.
På den positive siden er det en underholdende reise vi får være med på, og Strøm «klinker» til – i en nokså setningstung fortelling - med noen finurlige ordvendinger her og der. Jamfør en indre monolog fra s. 23: «Siden Sebastian hadde spist sin siste Kvikklunsj, trengtes noen til å ta over i sentralen. Selv om jeg ikke hadde studert manualene like nøye som Sebastian nok ville ha bifalt fra det hinsidige, ble denne noen meg».
For som man også ser her: Det er ikke bare referanser til cerebrale esteter som Munch og Picasso i sving, men også til hva man på godt norsk kaller «munngodt», nemlig sjokoladeklassikerne Kvikk-Lunsj, Anthon Berg og – helt i siste bilde – Firkløver. Snarere enn å være - som tilfellet kunne ha vært i en mer kynisk og kommersiell sammenheng - rene produktplasseringer, indikerer disse varene – og på en ikke altfor subtil måte heller – noe om hvor karakterene liker å anse seg i et slags kulturell-kapital-perspektiv.
Til slutt får man gi litt ære til illustratør Østvold også. I tillegg til å ha en frodig «pop-kunst»-mentalitet i tegningene viser han ved et tilfelle en form for flertydig komposisjon i bildet, slik som i de to øverste bildene på s. 15 som har akkurat samme utsnitt, men hvor hovedpersonen i det andre bildet uvilkårlig lar hendene grave frustrert inn i håret på samme måte som damen i det gamle maleriet bak henne. Dette viser at ikke alt bare er «på overflaten» hos Strøm/Østvold.
Her er lenke til tegneserien i vår katalog
