Refleksjoner over Tove Janssons Mummi-univers
Tove Janssons Mummi-fortellinger er ved siden av Disney og «Sesam stasjon» for meg blant barndommens aller næreste og kjæreste fiksjonsunivers. Kanskje ironisk i denne sammenheng, men slett ikke så unaturlig, er at den anime-inspirerte fjernsynsserien fra tidlig 90-tall som var min introduksjon til denne verdenen, er gjennomsyret av en selsom tone og nifse biroller. Dette var et eksempel på «barne-TV» som våget å ha direkte skremmende elementer (noe som virker sørgelig fjernt i dagens sanitære underholdningsindustri). Det er vel Hufsa som hyppigst trekkes frem i denne sammenheng, men aller mest gruvekkende for min del var øyeblikket når den tause Isfruen, ridende til hest med takkete krone, lot lille My fryse til – et moment så ubehagelig at jeg i påvente av episodens reprise så meg nødt til å rømme fra TV-apparatet innen det skjedde.
I voksen alder har jeg oppsøkt universet på ny nå og da; lest noen av de underfundige tegneseriene og lyttet til en håndfull av bøkene på lyd, deriblant Janssons mulig største mesterverk «Trollvinter». Nå nylig lot jeg meg introdusere for «Kometen kommer» (originalt utgitt 1946, revidert i 1968). Det mørke som tidligere nevnt infiserer denne verdenen er intakt her, men ikke så mye som en direkte fare - snarere som en overhengende, semi-abstrakt truende kontekst.
Det er i denne boken Mummitrollet for første gang møter hhv. Snusmumrikken og Snorkfrøken med sin bror. Det «lille dyret» Sniff er med som hans venn fra starten av.
Selv om det i kraft av den titulære kometen er en foregående forventet apokalypse er stemningen nesten hele tiden hverdagslig og kun i partier preget av faktisk panikk. Karakterene er ute på en odyssé for å finne ut hva de såkalte «professorene» på fjellet vet (deriblant det veldig spesifikke tidspunktet for kometens nedslag), for så å gå tilbake igjen. «There and back again» (for å parafrasere undertittelen til en annen barnebok-klassiker: Tolkiens «The Hobbit»). Innimellom stopper Mummidal-gjengen innom en krimskrams-butikk, en ute-dans, etc.
Kloss opp mot den faktiske «endetiden» er det selvsagt høyere nerver (Mummitrollet går ut kun minutter før kometens nedslagstid for å finne Sniff som ennå ikke er kommet tilbake), men alle ender til syvende og sist trygt bevart i hulen som Sniff gjorde krav på - og når de våkner viser det seg at kometen kun streifet Jorden og ikke gjorde fatal skade.
Selv om altså det ikke skjer så mye direkte dramatisk – tidvis er historien direkte trivelig – er boken likevel medrivende, illustrasjonene er sjarmerende, og (hvis man lytter, slik jeg gjorde) Unn Vibeke Hoel gjør en utmerket jobb som innleser.
Og for å avslutte med bokens mest sannferdige poeng: Den eneste måten å spise pannekaker på er etter hvert som de blir ferdige!
